Vettenranta åpner sin artikkel slik:
De unge, som må skape sin identitet i krysspresset mellom den stadig endrede mediekulturen og den galopperende nye medieteknologien, trenger mer enn verktøy. De trenger tid til refleksjon, stabilitet og mulighet til å lære empati og ansvar (2007, s. 13).
Videre i artikkelen støtter hun opp om dette utsagnet der hun blant annet sier at
mediekompetanse “er en målrettet virksomhet som støtter identitetsoppbygging og danning” (2007, s. 17).
Som Vettenranta sier må man også se på hvordan mediene er sosiale og kulturelle “konstruksjoner” og ikke bare tekniske ( 2007, s. 19). Motsetningene elevene møter i sin livsstil på fritiden og det de møter på skolen kan være stor. “Skolen formidler bestemte verdier, kunnskaper og holdninger, mens mediekulturen og ungdomskulturen representerer andre verdisett” (2007, s. 19). Spørsmålet er hvordan skolen takler denne utfordringen. Hun sier videre at “De unge trenger mediekompetanse for å forstå den flerkulturelle verden globalt og som en forutsetning for å delta i demokratiske prosesser som aktører i fellesskapet lokalt” (2007 s. 31) Altså for å fungere bra og ta del i dagens mediesamfunn.
Østerud åpner artikkelen sin med dette:
Vi ser en dreining over mot en mer dynamisk dannelsesprosess, der mennesket ikke nøyer seg med å overta nedarvede forestillinger og oppsamlede kunnskaper, men aktivt danner seg selv i dialog med sine kulturelle og sosiale omgivelser. (Østerud, 2007, s. 34)
Jeg synes dette er en god oppsummering av hans artikkel, der han legger mye vekt på at man må se på danningen som en kontinuerlig prosess. Han beskriver dannelsesprosessens utviklingsforløp opp gjennom årene, fra M87 og til dagens Kunnskapsløftet LK06.
Østerud trekker også fram Vygotskys begrep om mediering, der han sier at
Begrepet innebærer at våre læringsprosesser skjer gjennom en eller annen form for samspill med personer i omgivelsen, og der omgivelsen blir mediert gjennom de kulturelle redskapene (artefaktene) som er for hånden. Med andre ord vil omgivelsen via slike redskaper ha betydelig innflytelse på hvordan vi orienterer oss og handler i virkeligheten (2007, s. 46).
Dette viser han gjennom denne modellen.
Jeg har nå sett på og kommentert noe av det Vettenranta og Østerud sier om dannelsesbegrepet og utvikling. Begge artiklene sier noe om forandringer i samfunnet, og også at mediekulturen stadig er i endring. Elevene sitter på kunnskap som de har ervervet seg på ulike arenaer og i ulike kontekster. Det er “godt dokumentert gjennom forskning både at elevenes hverdagserfaringer i beskjeden grad trekkes inn i skolens undervisning, og at skolekunnskapen sjelden blir utnyttet når elevene etter avsluttet skolegang konfronteres med hverdagslivets utfordringer”. (Østerud, 2007, s. 52). Man må ta med seg dette inn i klasserommet, og se på elevene som gode mediebrukere, slik at de kan utnytte denne kunnskapen videre. Det de derimot trenger hjelp til er blant annet mediekompetanse.
Artiklene sier også noe om at man må se på helheten og samspillet, som i den sosiokulturelle tenkningen, og ikke bare de ulike artefaktene alene. Nå som vi skal igang med produksjon av medieinnhold som nettavis, nettradio og video er det viktig at vi tar med oss denne tenkningen av dannelse inn i begrepet digital kompetanse og i det videre arbeidet, noe som jeg tror vil bli utfordrende og spennende....
_____________________________________________________________________________
Litteratur:
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder?. S Vettenranta (Red.), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Østerud, S. (2007) Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?. S. Vettenranta (Red), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
